Dear FutureMe,
Nå har jeg akkurat farget håret sortbrunt, med god hjelp fra den Rastløse R. Han var rene frisøren. Jeg klippet håret hans. G sitter i senga til H og tafser på sine skuldre og dirrer i beina. Han ser ut som en badass villain, fordi han har så fett hår. Han sier at han febrilsk prøver å dekke til sin nakne kropp. Det er fotball på tv. R ligger i sofaen, som om han var hjemme. Og sover litt, kanskje. Dør litt, fordi… Han er så gammel. Klær henger til tørk. Det er den femte juni. I morgen skal jeg dra til Drammen og se på flere Fazer-pianoer. Æ gler mæ! Dessuten er det utstilling i Hausmanns-gate og sleppfest for Mål & Meining.
G er dog heit. Jeg elsker ham. Han har fin, brun bukse. Og så er han snill. Og tørker meg i ansiktet. Jeg er trøtt. Jeg håper du har det fint. Og at du er forelsket i noen som er bra. Og tenk over hva du gjør! Og jeg håper du driver med det du elsker – musikk. Og skriving. Bli forfatter. Øv deg! Lalala. Kanskje er du gift med G. Det får vi håpe på. Eller, han vil jo ikke gifte seg. Men kanskje han har ombestemt seg?
Håper det! Kanskje. Tenk om du har barn! Da må datteren hete Aurora.
R sier at du må huske å besøke R på aldershjemmet. Ta med en god bok, kanskje. Lese (veldig) høyt for ham. Jeg sitter og prater med F på MSN nå. Artig!
Jeg tenker masse på reptilians og universet og tilværelsen nå. Matrix. Ser meg selv utenfra. Hver dag tenker jeg over at vi bor på en planet i universet, universet som kommer til å kollapse, lurer på hvordan klimaendringene er når du leser dette? Jeg er glad i deg.
Take care.
Ikke gråt.

- Meg

PS.
G lurer på om flygebilane he komt.”

Kan du se hva det er?

Not reachable. You never were. Not even when my hands
once touched your own. Your mind was lost in warm and distand lands
of thoughts, of hopes, of fantasies that I would never know
- in company of other things that now have made you glow.

Invisible. Shy, quick, discreet. More pale than you were cold.
I desperately searched closed eyes for secrets still untold
but I could not unlock that door. You did not want my key
- in company of other things you would not take from me.

Not to be found. Not presently, nor in the past, not here.
Not in my faded memory. Not really anywhere.
The absence of your fragments echoes coldly in my chest
- in company of other things that will not let me rest.

—

“hide”

my breath leaves a trace
in the cold midnight hour
and everything freezes
as my fingers quietly

wrap you up
wrap you up
wrap your body up

I sigh very slowly
reluctantly drape you
in icy blue plastic
I wish that I somehow could

let you breathe
let you breathe
let you be your own

I try to refrain from
this terrible action
but my brain is frozen and
my body’s trapped in a

distant haze
distant haze
distant blurry haze

but I can’t control all these
shivering fingers
they crawl over your face
like spiders and cover your

screaming mouth
screaming mouth
screaming silent mouth

the winter is coming
and I can’t keep track
of where I am going
and where I have been but

I know
that

I don’t miss snow
don’t miss snow
don’t miss snow at all

there’s a change in my weather now and then
and I can’t stop my hurricanes and storms

from hurting you
hurting you
hurting you
unless you

hide

Det er stille.

Nølingen bygger en skillevegg av tomrom mellom dem, blir nesten noe levende som skjelver under tyngden av det usagte. Den inrammede avstanden er et puslespill hvor bitene danner et bisarrt bilde, sammensatt av svært forskjellige brikker i tusen farger og former som ser ut til å ikke helt passe. Bøyd i kantene. Dyttet på plass med kraft. Kanskje en klatt lim.

Det rykker til i armen hennes. Hun klarer å skjule bevegelsen godt, vil ikke skremme. Hadde hun forsøkt å nærme seg nå, ville tilliten hun kan å ha gjenopprettet blitt brutalt knust. Hennes lille, trevlete fingertupp ville for hans bløte håndledd vært en knivsegg. Han ville rykket til, sagt noe kvasst med et fornærmet uttrykk i det underlige ansiktet. Hun ville bare stirret på øreflippen hans, fokusert på den underlige, nesten komiske formen. Latt seg distrahere av trangen etter å gni nesetuppen mot den bleke, skjøre huden. “Stirr, stirr,” ville han sagt. Irritert, skarpt, oppgitt. Hvorfor virker en slik situasjon så kjent? tenker hun, og innser at det hun nettopp dagdrømte, er et minne. Ett av mange.

Hun måtte ikke røre seg, langt mindre røre ham. Da ville følelsene som, i form av små stjerneskudd fanget inni lyspærer – følelsene hun selv nå, urørlig, på avstand, svevende – bare så vidt klarte å holde i sjakk, dumpt falt ned fra taket av hjernen. Langsomt truffet gulvet. Knust.

Eksplodert.

“Reine nyttårsaften,” hadde hun antageligvis sagt, i typisk flåset stil.
Glass-splintene ville ha spredt seg som skarpe snøfnugg i rommet, festet seg i huden på brystet hennes, laget små snitt magen hans, kanskje dannet et slags mønster bare hun kunne se. Et lite streif fra et av dem, og den puslespillveggen mellom dem ville på et blunk kollapset. Glade, små gnister ville danset fritt rundt i rommet sammen med glassfnuggene, og alt ville gjort vondt og godt på samme tid, mint dem på dette med å våge å knuse. Våge å ikke være så helvetes forsiktig, alltid. Handle uten frykt for konsekvensene, frykt for at det kan komme til å være smertefullt. At øyeblikkene av varme gjør at det kanskje er verdt det. Sant nok – de ville kanskje måttet balansere på glasskår igjen (og så hun! som edru sjangler selv når hun står med begge beina på stø grunn), men gnistene, selve essensen i følelsene hennes for ham, ville dukket opp og spraket påminnelsen om at det er greit å miste fotfeste. At jovisst kan man bli redd når man faller, at det kan gjøre vondt. Men at man kan le litt av seg selv når man ligger der. At smerten gradvis svinner. At man kommer seg opp igjen. Og at man kan gå videre sammen.

Men han ville bare lukket øynene, holdt for ørene, det ville blitt for mye, for tidlig, for brått. Han ville trukket seg unna hennes rødglødende hender. Så glassboblene forblir nesten helt mørklagte, høythengende, i bakgrunnen – lik drømmer som, når man prøver å huske dem, glimtvis glir lengre vekk dess hardere man tenker.

Han kremter. Hun titter gjennom tomrommet, borer en liten tunnel. Hekter irisien fast til den grårutete skjorta, aktiverer røntgensyn:

Hjertet hans er av sand. Hver gang hun har trodd at hun endelig har fått et fast grep om det, rømmer det i ørsmå biter mellom fingrene hennes. Hun forsøker alltid å skynde seg så mye hun kan, snarlig å mobilisere nok styrke, få opp temperaturen, brenne det, klarer ikke. Hun er visst ikke varm nok, rask nok. Det vil ikke fastne. Uhåndgripelig. Ubegripelig. Det renner bare mellom fingrene hennes, gyllent korn for gyllent korn. Strøs vilkårlig rundt henne, spres ved menneskevindpust. Blir til en oaseløs ørken hvor hun stadig går seg vill. Husker aldri hvordan hun skal plassere føttene for å unngå den dypeste kvikksanden. Vandrer hvileløst frem og tilbake, noen ganger i sikksakk, andre ganger i sirkel, mesteparten av tiden uten noe bestemt mønster. Leter etter noe tilnærmet uvisst, hvorom det eneste hun er sikker på, er at hun aldri vil finne det.

Hans tur til å rykke til, ble kanskje med ett vâr lyden av henne – for han kan da umulig se henne gjennom alle disse lagene av tanker. Hun syns med ett han ligner en flaggermus. Det er noe med nesa. Hun lurer på hvordan ekkolokaliseringsbildet av henne ville sett ut i hans øyne. Om han i det hele tatt hadde funnet frem.

Jordskjelvhjerteslagene tar til å drønne. Hjertet klirrer der det står, forsøkt pent og pyntelig stilt opp på en støvet hylle noen kanskje ville finne på på kalle sjarmerende skjev. Har aldri vært god med hammer og spiker. Elendig i sløyden. Asymmetrisk anlagt. Hun er klønete, har aldri hatt det i seg å være presis, å ikke slurve, å få ting rett.

Å balansere.

Noe av tomrommet viker, tunnelen hun gravde lager sprekker i konstruksjonen, og øynene hans blir gradvis klarere. De stirrer hverandre i senk.
De sitter en meter fra hverandre og er nærere enn noensinne før.

Varmen i blikket hennes glir sakte gjennom luften, daler mot ansiktet hans, treffer brystkassen hans. Skvetter av noe som minner om klirring. Håpefullt strekkes en arm ut, rett fram, brutalt, våger å knuse, våger å tro at hun er varm nok.

Den vesle hånda dekkes av sanden.

Det eneste hun tenker:

“Og det er ikke engang høst.”

little heart, little heart
once a tender, eager heart
opening the lid you will be eaten by the sharks
keep your guard close to your chest. ignore alluring sparks
they leave but sores and marks.

little heart, little heart,
little mem’ries, little heart
trying to convince you get out and feel an ounce
of something else than emptiness and sorrow that resounds
just throw them to the hounds.

little heart, little heart,
rattling in the dark, oh, heart
every time you peek outside you will be bruised and burned
don’t give in to smiling eyes. by now they should have learned:
your trust cannot be earned.

little heart, little heart,
little silent, ghostlike heart
trembling in a tiny tin-box covered up with dust
no one in this shallow world that you can ever trust
hide in the dark. you must.

(Som vanlig: Større her.)

(Større her.)

(Større her.)

Resultatet ble en slags kinesisk-meksikanskinspirert linse-kikert-bønne-stuing-suppe-gryte (forslag til navn på retten mottas forøvrig med takk) som overgikk alle forventninger hva smak angikk, og jeg ble lovprist av en luring som vanligvis er litt skeptisk til sterkt krydret mat (og all mat generelt, egentlig — med unntak av brokkoli, spaghetti og vafler med bronost).

Konsistensen ble som en tykk suppe/gryte når den var, øh, “nyfødt”, men da jeg senere tok ut litt av boksen i kjøleskapet hadde den blitt mer stuingaktig. Kjelen, som jeg anslår rommer ca. 2 liter, var nær ved å ikke være stor nok. Undertegnede og sistnevntes middagsmedsammensvorne hadde ikke før tatt to passe store porsjoner hver før mettheten meldte sitt brutale inntog – og da var rettens høyde i gryten kun minket med 2 cm. Det var altså fortsatt bare såvidt det ikke rant over. Med dette konkluderte vi at denne oppskriften sikkert er nok til ti stykker, og bestemte oss for å fryse en hel del og kjøleskapslagre en annen del. Med andre ord: Dersom du enten ikke har plass i fryseren eller ikke har et laug å fôre (selv om du nå har en god unnskyldning for å invitere nabolaget på middag), kan du med fordel f. eks. halvere mengden ingredienser.
Vi fant også ut at dette egnet seg utmerket som pålegg, noe som skal utprøves til frokosten i morgen. Flere pluss med denne retten er at den er billig, enkel å lage og ikke minst sunn. Tre ønsker på én gang! I tillegg er den dyrevennlig så det suser, og det er da heller ikke å forakte.

Angående kryddermengde:
Jeg har det med å ikke følge så nøye med på akkurat hvor mye krydder jeg hiver oppi, men det er som regel veldig, veldig mye. Ofte tenker jeg at jeg har krydret mer enn nok før jeg sekundet etter ivrig hiver oppi enda en god slant. Det er altså greit å moderere krydderinnholdet litt etter din egen smak. Jeg syns dagens resultat ble akkurat passe sterkt, men det skal sies at jeg er veldig glad i sterk mat, så sarte sjeler kan nok med fordel redusere cayenepepper- og chili-pulver-innholdet.
Hm, et ganske passende matrettnavn slo meg akkurat i bakhodet:

“Identitetskrise”

5 dl linser
1 l vann
2 fedd hvitløk
en del salt

Kok opp vannet i en stor kjele (2 l). Hell oppi linser og hvitløksbåter. Dryss salt over. La koke på forholdsvis høy varme i 20 min (jeg lot det fosskoke, og oppdaget at det var litt i drøyeste laget.) Krydre gjerne frenetisk med f. eks. nykvernet pepper for å roe nervene underveis dersom du syns det lukter besynderlig (slik jeg syntes gjorde). Linsene skal forresten være melne og se litt rare ut — ikkje få panikk!

Mens linsene koker skal

litt olje
1 finhakket løk
4 fedd finhakket hvitløk og
2 finhakkede paprikaer

surres sammen i liten kjele eller en stekepanne med høye kanter.
Når dette er gyllent og fint tilsetter du

1 kartong hakkede tomater
4 ss chilipulver
2 ss cayennepepper
3 ss kvernet pepper
2 ss havsalt
1 ts oregano
2 ts timian
3 ss paprikapulver
1 ss tørket basilikum
2 ts kakao- og chilipulver (kan sløyfes)
3 ss sweet chili-saus
2 ss salsa av ønsket styrke
en stor dæsj ketchup, kanskje 4 ss?
en betraktelig mindre dæsj kikkomansaus, kanskje 2 ss?
1 boks hermetisk mais
1 boks hermetiske kikerter og
1 boks hermetiske, digre hvite bønner

og lar det putre og være muntert og leve sitt livs glade (dog korte) dager.

Når linsene er ferdig kokte heller du resten over i den store kjelen og lar det putre i ti minutter, et kvarter, eeeeller så lenge du gidder å vente. Jo lenger du venter, dess bedre setter smakene seg.

Vips:

Nytes best i godt selskap, serveres gjerne med en slags brødskive til. Det skal nevnes at lysten på hvitløksbaguett samt husstandens mangel på denne var stor, men latskapen og komfortønsket større, så det ble noe billig, halvtørt brød som funket overraskende bra til – så klart med en klatt Bremykt på.
Bånn appetitt!