little heart

little heart, little heart,
little shrunken, fragile heart
trembling in a tiny tin-box covered up with rust
no one in this hollow world that you can ever trust
hold still in there. you must.

little heart, little heart
once a tender, eager heart
opening the lid you will be eaten by the sharks
keep your guard close to your chest. ignore alluring sparks
they leave but sores and marks.

little heart, little heart,
little mem’ries, little heart
trying to convince you get out and feel an ounce
of something else than emptiness and sorrow that resounds
just throw them to the hounds.

little heart, little heart,
rattling in the dark, oh, heart
every time you peek outside you will be bruised and burned
don’t give in to smiling eyes. by now they should have learned:
your trust cannot be earned.

little heart, little heart,
little silent, ghostlike heart
trembling in a tiny tin-box covered up with dust
no one in this shallow world that you can ever trust
hide in the dark. you must.

Klamrehøne

(Som vanlig: Større her.)

Kasper

(Større her.)

Hverdag

(Større her.)

Middagskrise -> Identitetskrise

I dag var jeg en lang stund helt uinspirert hva middagslaging angikk. Etter mye forgjeves “Si oss hvilke ingredienser vi har, vi gir deg en oppskrift”-søk på internett og oppgitt sukking, tok jeg saken i egne hender og bestemte meg for å hive sammen mye rart i håp om at det til slutt ville smake OK.

Resultatet ble en slags kinesisk-meksikanskinspirert linse-kikert-bønne-stuing-suppe-gryte (forslag til navn på retten mottas forøvrig med takk) som overgikk alle forventninger hva smak angikk, og jeg ble lovprist av en luring som vanligvis er litt skeptisk til sterkt krydret mat (og all mat generelt, egentlig — med unntak av brokkoli, spaghetti og vafler med bronost).

Konsistensen ble som en tykk suppe/gryte når den var, øh, “nyfødt”, men da jeg senere tok ut litt av boksen i kjøleskapet hadde den blitt mer stuingaktig. Kjelen, som jeg anslår rommer ca. 2 liter, var nær ved å ikke være stor nok. Undertegnede og sistnevntes middagsmedsammensvorne hadde ikke før tatt to passe store porsjoner hver før mettheten meldte sitt brutale inntog – og da var rettens høyde i gryten kun minket med 2 cm. Det var altså fortsatt bare såvidt det ikke rant over. Med dette konkluderte vi at denne oppskriften sikkert er nok til ti stykker, og bestemte oss for å fryse en hel del og kjøleskapslagre en annen del. Med andre ord: Dersom du enten ikke har plass i fryseren eller ikke har et laug å fôre (selv om du nå har en god unnskyldning for å invitere nabolaget på middag), kan du med fordel f. eks. halvere mengden ingredienser.
Vi fant også ut at dette egnet seg utmerket som pålegg, noe som skal utprøves til frokosten i morgen. Flere pluss med denne retten er at den er billig, enkel å lage og ikke minst sunn. Tre ønsker på én gang! I tillegg er den dyrevennlig så det suser, og det er da heller ikke å forakte.

Angående kryddermengde:
Jeg har det med å ikke følge så nøye med på akkurat hvor mye krydder jeg hiver oppi, men det er som regel veldig, veldig mye. Ofte tenker jeg at jeg har krydret mer enn nok før jeg sekundet etter ivrig hiver oppi enda en god slant. Det er altså greit å moderere krydderinnholdet litt etter din egen smak. Jeg syns dagens resultat ble akkurat passe sterkt, men det skal sies at jeg er veldig glad i sterk mat, så sarte sjeler kan nok med fordel redusere cayenepepper- og chili-pulver-innholdet.
Hm, et ganske passende matrettnavn slo meg akkurat i bakhodet:

“Identitetskrise”

5 dl linser
1 l vann
2 fedd hvitløk
en del salt

Kok opp vannet i en stor kjele (2 l). Hell oppi linser og hvitløksbåter. Dryss salt over. La koke på forholdsvis høy varme i 20 min (jeg lot det fosskoke, og oppdaget at det var litt i drøyeste laget.) Krydre gjerne frenetisk med f. eks. nykvernet pepper for å roe nervene underveis dersom du syns det lukter besynderlig (slik jeg syntes gjorde). Linsene skal forresten være melne og se litt rare ut — ikkje få panikk!

Mens linsene koker skal

litt olje
1 finhakket løk
4 fedd finhakket hvitløk og
2 finhakkede paprikaer

surres sammen i liten kjele eller en stekepanne med høye kanter.
Når dette er gyllent og fint tilsetter du

1 kartong hakkede tomater
4 ss chilipulver
2 ss cayennepepper
3 ss kvernet pepper
2 ss havsalt
1 ts oregano
2 ts timian
3 ss paprikapulver
1 ss tørket basilikum
2 ts kakao- og chilipulver (kan sløyfes)
3 ss sweet chili-saus
2 ss salsa av ønsket styrke
en stor dæsj ketchup, kanskje 4 ss?
en betraktelig mindre dæsj kikkomansaus, kanskje 2 ss?
1 boks hermetisk mais
1 boks hermetiske kikerter og
1 boks hermetiske, digre hvite bønner

og lar det putre og være muntert og leve sitt livs glade (dog korte) dager.

Når linsene er ferdig kokte heller du resten over i den store kjelen og lar det putre i ti minutter, et kvarter, eeeeller så lenge du gidder å vente. Jo lenger du venter, dess bedre setter smakene seg.

Vips:

Nytes best i godt selskap, serveres gjerne med en slags brødskive til. Det skal nevnes at lysten på hvitløksbaguett samt husstandens mangel på denne var stor, men latskapen og komfortønsket større, så det ble noe billig, halvtørt brød som funket overraskende bra til – så klart med en klatt Bremykt på.
Bånn appetitt!

Let’s pretend this song won’t end

Musikken smyger seg forbi øyelokkene dine. Bølger av krystallblått, turkis, burgunder og lyst svart graveres inn i hjernebarken din og får hver nerve til å vibrere i takt med tunge hertz som angriper oss fra høyttalerne. Saligheten i smilet ditt sender små gnister rundt om i rommet, som fyrverkeri, og idet en rakett treffer meg i mellomgulvet svartner det nesten for meg.

Leppene dine er brede og mørkerøde, og små lilla linjer av lykke smyger seg oppover ansiktet ditt og er katalysatorer for blodbrusing og hjertebank og alt annet godt her i verden. Blikket mitt låses fast til dine hender (nøkkelen kastes i folkehavet), og med ett føler jeg meg krystallklar, nærmest gjennomsiktig. Bare å observere dette: Pannen din som åpner seg, hudfoldene som sakte skrelles til side og slipper løs alle frekvensene så de slår mot meg som lysslynger — bare å bivåne dette gjør disse veldige hjerteslagene uvurderlige.

Smilene våre møtes, øynene mine er åpne, dine lukket, men smilene møtes: Våre respektable munnviker hilser blidt på hverandre, følger hverandres bevegelser. Musikken er et loddent teppe som svelger oss, jeg reiser meg og danser med deg, lukker øynene og ser dine melodilinjer på innsiden av øyelokkene, glir inn i den samme, gylne, boblen du befinner deg i, vi kastes inn i en annen dimensjon, en sfære der det
bare finnes rytme, and nothing matters when we’re dancing.

oslo ink

Mer her.

strøm av u(nder)bevissthet

frekvensene fra din åpne munn knitrer og blir til
iskaldt vann som renner
fra telefonen og inn i øret mitt og
treffer hjernen som blir nummen
summen eller utfallet av frostskadene er relativ når
temperaturvariasjonen er så stor som den kan
være når isvann treffer glødende lava i
blodårer og hvite celler
smeller idet de skyter vilt inn i hverandre og
konsentrerer seg om pumpeorgelet som spiller søtladent
melankolsk mens klisjéene drypper av
den som sirup eller honning
dronning av et isvann har jeg aldri drømt
om å være men jeg drømmer at du er full og vil ha samkvem
med andre piker og nå har jeg kun
dette: å være en skjelvende stemme;
glemme at jeg eksisterer ved å lukke
øynene og konsentrere meg om mine egne
frekvenser da jeg helst ser at
dine kan opphøre nå
så sprukken og sår stemme har jeg aldri hørt
deg ha før og jeg vurderer følelsene
som slukes av det sorte hullet i brystet
rystet av den marerittaktige virkeligheten jeg
befinner meg i forstår jeg ikke
at det ikke er deg jeg holder i hånden
ånden min stinker av desperasjon når jeg observerer
dine frekvenser som blander seg
med mine idet vi sier noe unisont og
helt forskjellig
skjellig har jeg aldri vært og kommer aldri til å bli
derfor tviholder jeg på denne livbøylen i form av en telefon før jeg innser at
havet jeg drukner i er nettopp spyttet ditt
mitt eneste faste holdepunkt dras ut av hendene
mine og noen trekker ut proppen og spyttet virvler ned i dette
sorte hullet som en gang rommet våre
hjerter og tårene mine fyller alt
salt like fort eller fortere enn det tømmes
fortere enn at jeg rekker å tenke på at
jeg skulle ha husket å ta med meg
en badering idet jeg drukner
slukner sakte og sikkert og orker
ikke engang å kjempe imot for
jeg har alltid foretrukket fravær av lyder
pryder endelig noe annet enn virkelighetens ensfargede vegg og ordene
dine renner gjennom pumpeorgelet som er gjennomtrukket
av salt sirup og dunker seigere
treigere enn noensinne før
blør en blanding av
bitterhet og salighet

evighet

frankensteins cherrytomat

hjerte av glass

mitt hjerte er av glass
med biter av grønn strass
det dunker veldig hardt
og farger blodet svart
men lyset slipper til
det skaper fargespill
helt gjennomsiktig hvitt
er vesle hjertet mitt.